Superskjerpings! Skjerpings x 1000! Om ikke mer!

Skjerpings går til... De to mennene som ødela pepperkakebyen i Bergen natt til søndag.


Bildet er lånt fra Dagbladet.no.

Hvordan kan noen gjøre noe sånt? Dersom du ikke har lest om saken, kan jeg fortelle kort hva som har skjedd: Flere hundre barn i Bergen har stått på for å lage en koselig pepperkakeby, men bare noen timer senere er det trolig to menn på 21 og 26 (!) år som ødelegger (!!!) det de har laget.

(Det er altså ikke 100 % avklart hvem som har gjort det, men det er jo uansett noen som har ødelagt dette! Det er vel mest sannsylig de to mennene. Og akkurat nå er jeg sur på dem! NEMLIG!)

Jeg ble så lei meg da jeg leste dette. Stakkars barn! Dette er også så utrolig paradoksalt. Jeg kunne ha forstått det om det var omvendt. Men at to voksne menn ødelegger noe som barn har laget? Hvor dumt er ikke det?

Det skal ganske mye til for å sjokkere meg. Men dette... Dette er bare helt uforståelig for meg. Det er jo åpenbart at disse to mennene ikke er helt oppegående, men ærlig talt. Å la det gå utover små barn på den måten? Små barn som har jobbet hardt for å lage noe så uskyldig og fint som en pepperkakeby?

Jeg begynte faktisk å gråte da jeg leste dette, jeg. Tenk hvor mye noe sånt betyr for små barn. Og foreldrene deres. Og så kommer to voksne menn og ødelegger det? Nei, jeg er faktisk sjokkert. Og tenk hvilket sjokk dette er for de stakkars barna! Tidligere ordfører i Bergen, Herman Friele engasjerer seg veldig i saken og har uttalt at "slikt gjør du ikke ustraffet!" Jeg håper at saken blir oppklart og at de to mennene får den straffen de fortjener.

Dagbladet skriver: "Det omfattende hærverket inkluderte 650 knuste pepperkakehus, et tømt brannslokningsapparat og malingsøl. Flere hundre barn la sin sjel i å bygge det detaljerte - men skjøre - bakstlandskapet, før det bare timer senere ble vandalisert".

De to idiotene som har gjort dette skal selvfølgelig betale sin straff. Men jeg syns også at de skal lage et helt pepperkakeLAND i tillegg. DUSTEMENN!

Skjerpings!

Koz og klemz!

En klem går til... Kristian Akervold, deltaker i årets Jakten på kjærligheten.

Jeg har alltid vært en trofast fan av Jakten på kjærligheten, eller Bonderomantikk om du vil. Konseptet som sendes på TV2 setter andre datingprogram i skyggen. Ungkaren blir bare enda dårligere i forhold. Og det sier litt..! Her snakker vi romanse blant høyballer, melking av kuer og litt god, gammeldags fjøslukt. Den norske kultur på sitt beste! (Jeg er faktisk ikke ironisk nå, tro det eller ei).

I år har det vært ekstra mye drama i Jakten på kjærligheten. Spesielt for deltaker, Kristian Akervold. Stakkars fyr. Helt i starten er det en av frierne hans som trekker seg. Han blir selvfølgelig skuffet, men det er fremdeles mange jenter igjen. Men mot slutten av konkurransen er det pokker meg tre jenter som vil trekke seg, de også. Og i kveld får vi vite om han blir sittende igjen alene eller ikke...

Det må være så ydmykende. Én ting er å bli "dumpet" som frier - det er jo en del av konseptet. Men å sitte igjen som The Bonde, uten noen friere igjen? Den er kjip..! Og Kristian som er den kjernekaren! Bortsett fra homsen (han er awesome! For spesielt interesserte: Jeg håper at han velger Håvard. De hadde blitt verdens skjønneste par!) er han uten tvil den søteste av alle bøndene. Han derre Clas, for eksempel, er bare klein hele fyren.

Ikke nok med at damene stikker fra Kristian, nå har han blitt hetset på nettet i tillegg. Nå må det være nok. Heretter bør han bare få masse koz og klemz!

Jeg sender en klem til Kristian Akervold fordi han trenger det. Og fordi han fortjener det. Jeg håper han finner kjærligheten til slutt, og at ingen stikker fra han igjen.

Koz og klemz til Kristianbassen!



Edit: Anita (hun siste som var igjen) ble værende hos han, men det ble ganske kleint likevel. Det første han sier når hun kommer tilbake etter å ha tenkt litt, er: "NÅ HÅPER JEG VIRKELIG IKKE AT DU OGSÅ DRAR!" eller noe sånt. Og hun nøler litt og sier: "HEHEH, nei, nei..." Dette lover ikke så bra. Og nå skal de på ferie sammen! OMG!

En hilsen fra Elg DEL 1.

Hei.

Ehm, siden dere ville at jeg skulle få min egen spalte her på bloggen til Sofsen, så ble det sånn. Dette er første gang jeg skriver helt alene. Det er ganske skummelt. Men det er fint at Sofsen leser korekur eller noe sånn (Sofsen: Korrektur, Elg. Ikke korekur. Men det var jo ikke så godt for deg å vite).

Men det er veldig koselig at dere liker meg da. Jeg liker dere også. (Flaut). Jeg sitter alltid sammen med Sofie og leser hva dere skriver. Det er mye jeg ikke forstår, men dere virker i hvert fall veldig koselige og sånn.

I helgen har jeg sett på film sammen med Sofsen og kjæresten hennes (han er snill, han ga meg en stor pose med lørdagsgodt), tegnet, gått tur og masse annet.

Dere ønsket litt elgmote. Og jeg skal selvfølgelig poste dagens outfit:



Hva syns dere om antrekket?

Sailorstil er kanskje litt last year, men Sofsen sier at jeg kler alt. "Alt kler den med smukk", eller noe sånt.

Hadem. Hilsen Elg.

PS. Atte, er det noen som har dukkeklær eller liknende som ikke blir brukt? Hihihihi. I så fall, send Sofsen en mail! (Sofsen@sofsen.com).

Hey mama.

"16 år og mamma - samboer og forlovet - Hverdagen , tips og livet generelt :)" er overskriften på bloggen til Linn, en av Norges største bloggere. Linn er en blant mange som skriver en såkalt "mammablogg".

Det er stadig flere som blogger om livet som ung mor. Det er delte meninger om dette. Debatten om unge mødre inneholder flere punkter til diskusjon, der blant annet abort og "barnets beste" er aktuelle tema.

Jeg leser bloggen til tjue år gamle Andrea, mor til Vilja på snart ett år. Det er spennende å lese om en jente på min alder, som lever et helt annet liv enn hva jeg gjør. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det ville ha vært å få barn nå, bare tjue år gammel.

For noen dager siden var det en leser som tipset meg om dette innlegget. "Mobilbarbie", eller Crissie som hun også kaller seg, skriver:

"Det har blitt en trend nå for tiden at jenter i 14-15-16-årene får barn, og det syns jeg er trist. For ikke å si sykelig egoistisk gjort mot det stakkars barnet. Det verste er at de virker stolte over å være mor i så ung alder, og ofte skriker ut i overskrifter på bloggene sine at de ble gravide da de bare var fks. 15 år gamle. Ja, greit, du spredte beina, knullet litt rundt og så ble det en unge av det fordi du var for egoistisk til å tenke på andre enn deg selv, og for dum til å benytte deg av prevansjonsmidler. Oi, så mye å være stolt av."

Crissie er en av de som tydelig stiller seg negativt til saken, både med tanke på at jenter blir mødre i ung alder, óg at de velger å blogge om det. Hun bruker beskrivelser som "egoistisk", "trend" og "det stakkars barnet". Det er sterke ord, men det er som regel slike ord som går igjen i denne debatten. Kjernen i saken er, selvfølgelig, barnet som hovedfokus. Hva som er til barnets beste.

Jeg mener at det viktigste for et barn, er omsorg, kjærlighet og trygge rammer. Et barn trenger at noen pakker dem inn i dyna om kvelden og synger nattasang til de sovner. At noen stryker dem på kinnet og sier "god natt", og forteller at de er elsket. Et barn trenger at noen er der om morgenen og hjelper dem med å pakke skolesakene. Et barn trenger å komme hjem fra skolen og at noen hører på hva de har opplevd i løpet av dagen. Et barn trenger at noen er interessert i å vite hva de fant i veikanten, og at man aldri har sett en så fin pinne før.

Jeg kan forstå poengene til Crissie - i den forstand at det kan være synd for barnet. Men i de fleste tilfeller er det også veldig synd på foreldrene. Det kan umulig være enkelt å bli gravid i ung alder. "Du spredte beina, knullet litt rundt og så ble det en unge av det fordi du var for egoistisk til å tenke på andre enn deg selv, og for dum til å benytte deg av prevansjonsmidler. Oi, så mye å være stolt av." Det hun skriver her, er i mine øyne bare dumt og svært urettferdig mot alle de som faktisk opplever å få barn i ung alder.

I mange tilfeller har man ikke noe valg. Det har gått for lang tid, og abort er ikke lenger et alternativ. (Dessuten er det jo noen som ikke vil ta abort). Og i mange tilfeller har det vært prevensjonsmidler inni bildet, men likevel har jenta blitt gravid. Et prevensjonsmiddel er aldri 100 % sikkert. Det burde alle vite.

I andre tilfeller velger jenter å bli mødre i ung alder. Mange påstår at de føler seg klar for det, og har et stabilt forhold med barnefaren. Jeg leste et sted at "99 % av unge mødre var sammen med barnefar/er sammen med barnefar når de ble gravid". Hvis det stemmer er jo det veldig betryggende. Og bare for å understreke det: Jeg er helt sikker på at en ung mor på nitten år kan være verdens beste mor for barnet/barna sine!

Når man velger å opprette en blogg, har man som regel (og forhåpentligvis) en mening om hvorfor man vil blogge. De fleste blogger vel fordi de ønsker å uttrykke seg? Slik er det vel for unge mødre også? Og de aller fleste blogger om livet sitt. Og når en ung jente på for eksempel sytten år har et barn, ja, da er det vel ganske naturlig å blogge om det også - med tanke på at dette er en vesentlig del av livet hennes? Og det er jo tydelig at mange finner det interessant og spennende å få et innblikk i hvordan det er å være mor i veldig ung alder.

Når en jente blir gravid, uavhengig av alder, er som regel vedkommende klar over alvoret i det, og hvilket enormt ansvar man har i vente. Det er ikke snakk om å kjøpe seg en bil eller investere i en leilighet - nei, man får faktisk ansvar for et annet, lite menneske. Et individ som blir født med rettigheter, og som må forsørges og tas vare på.

Og ærlig talt: Hvor stolt er man over å bli mor som sekstenåring? Hvor kult er det, når alle andre på din alder planlegger russetiden, mens du må kjøpe barneklær og barnevogn..? Jeg tror ikke det er snakk om å skryte dersom man skriver i sin bloggbeskrivelse at man er mor som sekstenåring.

Ta en annen blogger som eksempel. Norges største blogger, Voe skriver i sin bloggbeskrivelse: "Hei, jeg er en jente på 14 år. Bor i Hønefoss, elsker å danse". Her skriver hun om noe som er viktig for henne. Hun "introduserer" seg selv og hva hun er opptatt av. Det samme gjør unge mødre, eller mødre generelt, når de forteller om seg og sitt. Det er ganske naturlig. Det preger tross alt livet deres, i aller høyeste grad.

I denne debatten, kan vi nesten ikke stikke under stol eller et stellebord for den saks skyld, at en kvinne på tredve år mest sannsynlig er mer "skikket" til å bli mor enn en syttenåring. Det er vel ganske opplagt? En jente på sytten år er ikke ferdigutviklet og har ikke levd så veldig lenge. En syttenåring burde "leve livet" og erfare andre ting enn en fødsel...

Personlig hadde jeg aldri valgt å bli mor nå. Før den tid må jeg ha en utdannelse, være økonomisk stabil og sist, men ikke minst: Jeg må være trygg på den aktuelle faren. Vi skal begge være helt sikre, og jeg må være trygg på at han har den samme innstillingen og de samme verdiene som meg i saken.

Helt til slutt, vil jeg dra frem nok en ting vi kan diskutere: Hva vil barnet tenke når han/hun blir gammel nok til å forstå at mange ukjente i hele Norge vet hvem du er? At tusenvis av mennesker har sett bilder av deg, osv, men at du var så liten at du ikke forstod det da.

Så kommer det viktigste spørsmålet: Hva mener du?

Hun elsker deg.

Til informasjon: Dette innlegget handler ikke om meg, slik noen har trodd.

Dette innlegget handler om en jente som er dypt forelsket i en gutt. Dette innlegget handler om en jente som elsker en gutt så inderlig høyt, men hun har gjort noe veldig dumt som hun angrer på hver eneste dag. Da hun endelig ble sammen med drømmegutten føltes alt så bra. Det føltes så riktig, så etterlengtet og godt. Men plutselig var det noe som skurret.

Det handlet vel som vanlig om ekskjæresten. Den fordømte ekskjæresten - hvorfor kan han ikke bare forsvinne ut av hodet mitt, tenker hun for seg selv. Men hun var tross alt sammen med han i over tre år. Tre lange år der de var "av og på".

Det har hele veien vært mange og store problemer. Det var mange problemer i forholdet, men de største problemene har vært og er overfor henne selv. Depresjoner, angst og dårlig selvtillit. Det hjalp ikke akkurat at ekskjæresten svek og såret henne gang på gang.

Nå i ettertid har hun blitt utredet for ADHD. Forhåpentligvis vil det gjøre at brikkene faller mer på plass. Hun får en slags forklaring på hvorfor ting har vært ekstra vanskelig. Det å få en diagnose er vanskelig, men også befriende. Det gir mange svar man lenge har lett etter.

Når hun ser tilbake skjønner hun ikke hvorfor hun invisterte så mye tid og følelser i ekskjæresten. Dette er ekstra bittert med tanke på hva hun har gjort. Hun gjorde det slutt med drømmegutten. Hun ville bare rømme. Finne ut av dette. Hun trodde vel kanskje at hun savnet ekskjæresten. Så hun dro for å møte han. Det skulle hun aldri ha gjort. Det ene fører til det andre... Faen, som hun angrer. Men det er kanskje fort gjort. De hadde jo gjort dette så mange ganger før.

Hun fatter ikke hvorfor hun gjorde det. Om hun bare kunne ha gått tilbake og slettet hendelsen. Det gnager på samvittigheten hennes. Det svir så fryktelig, og hun vet med seg selv at hun aldri kan forandre det. Hun vet med seg selv at skaden er skjedd. Det er ingen vei tilbake.

Men hun prøver å tenke positivt på det: Det fikk henne til å innse at hun er helt over eksen. Det føltes bare feil. Hun vil ikke ha noe mer med han å gjøre. Han er ikke bra for henne uansett. Hun vil bare ha drømmegutten nå. Hun innså nå, én gang for alle, at det er han som er den rette for henne. Hun vil ikke ha noen andre. Det er bare han.

Om han bare kunne ha tatt en tur inn i hjertet hennes. Sett hva hun føler. Da kunne han sett at navnet hans står skrevet der - overalt. Hun klarer ikke å tenke på annet enn han. Hun vil bare holde rundt han, fortelle at hun elsker han. Men han er usikker. Han vil være i fred; han trenger tid, og han føler ikke det samme for henne lenger. Selvfølgelig ikke. Hun har sveket han. Tilliten er borte. Men om hun bare kunne få en ny sjanse... Hun gjør hva som helst. Hva som helst for å få han tilbake.

Dette innlegget er på vegne av jenta som elsker deg, drømmegutten. Du har blitt bedt om å lese dette. Jeg vet hvor vanskelig dette er for deg. Jeg har selv blitt sveket. Og bare for å understreke det: Ingenting av dette er din feil.

Noen mener at alle fortjener en siste sjanse. Hva mener du? Jeg vet i hvert fall at hun elsker deg. Jeg vet at hun fremdeles kjøper Ballerinakjeks og Solrik (den med jordbær og appelsin, den gode), bare fordi det minner om deg.

Jenta som elsker deg lover å gi deg tid. Og hun kunne ha ventet på deg for alltid. Hun vil dessuten gi seg selv tid. Og hun skal lære seg, til tross for all historie og motgang, å bli glad i seg selv. Det hadde gjort det enklere for deg også.

Hun hadde egentlig gitt opp kjærligheten fordi eksen hennes var så fæl mot henne. Men da hun møtte deg ga du henne troen tilbake. Det vil hun alltid takke deg for.



Q: "Alle fortjener en siste sjanse". Hva mener du? Det kommer kanskje an på situasjonen? I så fall: Når mister man en siste sjanse?

Koz og klemz!

En klem går til... Dere lesere av Sofsen.com!

FYYY FLATE, folkens! (Sterke ord der, ja). TUSEN, TUSEN, TUSEN GANGE TUSEN TAKK for alle kommentarene på det forrige innlegget mitt! Damn!

Jeg er så utrolig takknemlig. Jeg er takknemlig for at dere tok dere tid, og for at dere viste forståelse. Igjen: Tusen takk! Jeg skulle helst gitt hver og en av dere en stor og god klem, men det blir jo litt vanskelig.

Det er så fint å lese hva dere skriver. Dere gir meg så mye. Dere løfter meg opp på en dårlig dag, og dere gir meg motivasjon og glede. Dere får meg til å le, men noen ganger får dere meg også til å gråte. Og da snakker jeg selvfølgelig om gledestårer. Jeg blir så rørt jeg, dere. Dette høres kanskje litt vel klissete ut, men dere er noe av det beste som har hendt meg! Haha. Det er sant!

Da jeg opprettet bloggen min den 11. november i fjor, hadde jeg aldri sett for meg at jeg skulle få så mange lesere. Og jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle få så BRA lesere. Dere er ikke bare sympatiske og gode, dere er kloke, morsomme og kule! Jeg digger dere, rett og slett. Det er ingen hemmelighet at jeg har de beste bloggleserne, men jeg vil bare minne dere på det i blant. Dere bidrar til debatt, dere er åpne og reflekterte - og dere opprettholder en god og spennende dialog her inne på Sofsen.com.

Om jeg bare hadde hatt masse penger, skulle jeg ha leid hele Oslo Plaza og invitert alle på en diger fest og spandert boller og brus på hele gjengen. Jeg tror ikke dere vet hvor mye dere faktisk betyr for meg. Jeg har vanskelig for å beskrive det.

Masse koz og klemz til alle dere som leser bloggen min! Jeg håper at alle har det bra, har dere det? Og jeg håper at dere alltid føler dere fri til å si i fra om det er noe. Uansett hva. Om dere har tips eller råd, konstruktiv kritikk, ris eller ros, om dere vil bruke meg som hobbypsykolog - whatever, I'm here! Og jeg tar i mot med åpne armer.

♥ fra Sofsen som er veldig glad i dere.

Jeg tenkte å "teste" dere litt...

Jeg sitter her og lurer på noe. Skriver jeg dårligere enn før? Har jeg gjort noe galt? Er ikke bloggen min like interessant eller bra lenger..?

Jeg får nemlig færre og færre kommentarer her inne i forhold til lesertallet, og jeg lurer selvfølgelig på hvorfor. Som blogger er man på mange måter avhengig av kommentarer. Man er avhengig av tilbakemeldinger, slik at man vet litt mer om hva leserne tenker og mener. Man får en grei oversikt over hva som faller i smak og hva som ikke blir like godt mottat.

Jeg vil selvfølgelig ikke at dere skal skrive noe om dere ikke føler for det. Men jeg skal helt ærlig innrømme at jeg blir litt demotivert når jeg ikke får like mye respons som tidligere. Og det ironiske er jo at jeg har flere lesere nå enn før. Så det er ett eller annet som skurrer her. Er det bare jeg som failer?

Så, la meg teste dere litt... Det er jo slik at bloggere får ekstremt lite kommentarer i forhold til hvor mange som faktisk leser/sjekker bloggen.

Dersom DU leser dette, vil jeg lese en kommentar fra deg .
Du kan skrive noe så enkelt som "hei" eller noe random som "tomatsuppe" eller "kamel", for den saks skyld. Det spiller ingen rolle hva du skriver, bare at du skriver ett eller annet.

Så kan jeg kanskje få et bedre og mer konkret inntrykk av hvor mange som faktisk leser bloggen min - sammenliknet med kun en enkel oversikt og noen tall...

Misforstå meg rett, folkens. Jeg setter ubeskrivelig stor pris på alle de tilbakemeldingene jeg får - uansett om det er ris eller ros. Og jeg håper ikke at jeg virker utakknemlig nå. Men det er bare det at jeg legger så mye tid i denne bloggen (det samme gjelder de som skriver gjesteinnlegg her på sofsen.com). Jeg har jo ikke noe liv, remember? Og da er det selvfølgelig hyggelig å se at det blir verdsatt eller lagt merke til. Og det er alltid hyggelig å få litt tilbake når man bruker mye tid og arbeid på noe.

For de som vil svare:

Q 1: Dersom du blogger: Kjenner du deg igjen?
Q 2: Syns du jeg er kravstor?


Vi skal jo ha et gjensidighetsprinsipp, dere! GI OG TA, IKKE SANT. SØRKL ÅF LÅV, SKJØNNER DERE?

Kom igjen! You know what to do!

La meg bære din smerte.

Til alle jeg er glad i.

Jeg takler min egen smerte. Jeg har vært der før. I mørket, der lyset er så langt unna. Der lyset bare blinker i det fjerne. Jeg har vært der mange ganger før. Og jeg kan veien dit så altfor godt. Jeg kan den i blinde, i søvne, og jeg kan den til og med baklengs. Likevel går jeg meg alltid vill. Det er som om veien forandrer seg for hver gang. Men om jeg drar dit, vil jeg reise alene. Jeg vil ikke møte deg der. Du skal være der lyset er. Ikke i mørket.

Jeg takler min egen smerte. Jeg kjenner den så altfor godt. Og jeg er ikke redd for å være svak. Jeg er sterk nok til det. Jeg hadde min første depresjon da jeg var åtte år. Jeg har allerede blitt vant til det. Og jeg skal nok dit igjen - mange ganger. Og det er greit. Jeg takler det. Men jeg vil være der alene.

Men du tar reisen du også. Du har kanskje ikke noe valg. Smerten blir mindre når man er sammen om det. Men jeg vil ikke se at du har det vondt. Jeg vil se deg smile. Jeg vil høre deg le. Jeg vil bære din smerte. Om jeg gråter, er det helt i orden. Jeg gråter så ofte, og det er bare en del av meg. Jeg er ikke redd for det heller.

Men om du gråter, da blir jeg så fryktelig lei meg. Jeg føler meg så hjelpesløs. Ingen ord kan dekke dine sår. En klem kan ikke fjerne din smerte. Men om det hjelper - jeg gjør hva som helst for deg. La meg holde deg i hendene. Sammen skal vi gå mot lyset. Jeg skal tvinge deg opp, om du ikke klarer det alene. Jeg kan gå i forveien, om det føles tryggere. Bare gå bak meg, jeg skal følge deg.

Jeg takler min egen smerte. Og jeg takler din. Men det er så mye vanskeligere. Jeg hater å se at du lider. Om jeg bare kunne bære din smerte. Om jeg bare kunne fjerne alt det vonde. Jeg vil løfte deg opp. Jeg vil fortelle deg at det er mye vondt her i verden, men at det er så mye fint også. Ikke sant? Si at du er enig. Fortell meg at du er villig til å kjempe. For du skal ikke ha det sånn. Du skal være lykkelig.

Jeg takler min egen smerte. Og jeg vet at du takler din. Men det forandrer ikke det faktum at det går mer innpå meg, om du har det vondt. "Du må tenke mer på deg selv", er det mange som sier til meg. Jeg gjør det! Tro meg, jeg bryr meg veldig om hvordan jeg har det. Jeg bryr meg selvfølgelig om min egen helse. Men jeg bryr meg nok enda mer om din helse. Om hvordan du har det. Om du har det bra - ja, da får også jeg det mye bedre.

La meg komme med et eksempel. En god venn av meg kjemper en svært alvorlig og vanskelig kamp. Hun er bare atten år og lider av kreft. Jeg nekter å innse at det kanskje går mot slutten. Det er mange som mener at motgang gjør en sterkere. Men det høres så enkelt ut. Som om man skal tåle alt mulig, og så forvente at man kommer sterk ut av det? Det enkleste er vel å gi opp?

De fleste ville vel ha gitt opp for lenge siden. Men Regine er en klippe. En helt som aldri gir seg. Men det er så urettferdig. Så urettferdig at hun skal bære på dette alene. For, uansett hvor mange som støtter henne og som heier på henne, er hun til syvende og sist nødt til å bære dette alene. Det er Regine som fysisk og psykisk kjenner på smertene.

Vi kan føle med henne, men det er Regine selv som må gå igjennom dette. Det er Regine selv som må kjempe. Jeg hater å tenke på hvordan hun lider. Hun forteller meg at hun venter på å dø. Det er så hjerteskjærende og brutalt. At en atten år gammel jente skal vente på å dø!? Jeg kan bare ikke godta det.

"Hva er meningen med livet?", spurte jeg Regine. "Det er ingen mening med livet", svarte hun. Jeg tenker at man er nødt til å oppleve noe vondt for å sette mer pris på livet. Men om man først opplever noe vanskelig vil man bare tilbake til det "normale" igjen. Men i ettertid setter man som regel pris på hva mørket lærte oss. Likevel er det noen tilfeller der alt bare er meningsløst. Hvorfor må noen oppleve mørket, men aldri se lyset igjen?

Alle de menneskene som virkelig står meg nær, har opplevd mye motgang her i livet. På den måten kan vi forstå hverandre. Vi kan holde rundt hverandre, og vi trenger ikke å si noe. Vi bare vet at den andre forstår. Selv om vi ikke har vært igjennom det samme kan vi se hverandre og føle hverandres smerte.

Jeg tror ikke det finnes et eneste menneske på denne jord som aldri har møtt på problemer i livet. Men det er ingen hemmelighet at noen har det bedre enn andre. Og det er ingen hemmelighet at noen opplever mer motgang enn andre. Det er noen mennesker som opplever ekstremt mye vondt.

Jeg mener at den beste gleden er den man gir til andre. Jeg skulle ønske at alle kunne være sterke for hverandre. Bare det gir egenstyrke. Og jeg skulle ønske at vi alle tillot oss selv å være svak i blant. Da er det som regel andre som kan være sterke for deg.